Min uke – Synnøve Eriksen

Hvordan ser uka ut for en forfatter? Synnøve Eriksen skriver Østenfor sol, og her er hennes dagbok fra uke 31.

Dette skulle ha vært en ordinær ukeblogg. Det blir det ikke. Denne forfatteren makter ikke å skrive om trivialiteter fra sitt eget liv akkurat nå. Mennesker i min nærhet har mistet en vakker rose. Over hele Norge sitter det mødre, fedre, søsken og besteforeldre som sørger over våre falne.

22. juli skal for alltid være dagen da ondskapen kom til oss. Vi føler sorg og sinne, men også en ukuelig tro på at vi er i stand til å kjempe mot individer som sprer hat og frykt. Det skal ikke få skje igjen, sier vi til hverandre. Vi skal møte hat med kjærlighet, og frykt med samhold. La oss også tilføye at vi skal passe på hverandre slik at misunnelse og misnøye ikke blir grobunn for holdninger som bringer frem det verste i mennesket.

Vi skal gå langsomt tilbake til hverdagen, et skritt av gangen. Mine dager er fortsatt uten struktur, fulle av tankehull som jeg stadig faller ned i. Det både lindrer og gjør vondt. Jeg har kjent duften fra blomsterhavet og varmen fra alle lysene, og jeg har grått. Jeg stiller meg også spørsmålet om hva som skal skje videre med vårt lille land.

I min romanserie «Østenfor Sol» har jeg lagt handlingen til slutten av 1700-tallet. Den gang var Norge et okkupert land, og folk lengtet etter frihet og selvstyre. August og Johannes Vindfall diskuterer ofte hvordan Norge kan få tilbake råderetten på fredelig vis, men det gjenstår mange år før de får drømmen oppfylt.

Vi lever våre forfedres drøm, og det er vår plikt å bevare den. Vi må verne om demokratiet vårt, og aldri falle for fristelsen til å tro at det kan bestå uten at vi deltar. Mer enn noen gang er det viktig å engasjere seg. Vi har alle et ansvar for at samfunnet vårt skal være trygt og inkluderende. Gjerningsmannen er tatt, måtte han råtne i fengselet, men også hans motbydelige ideologi må rykkes opp med roten.

Det er på tide at vi begynner.

I respekt for våre falne.