Hvordan ser uka ut for en forfatter? Christin Grilstad Prøis skriver Livets lenker, og her er hennes dagbok fra uke 9!

Lørdag 26.2

Vinterferie, og for syttende år på rad er vi på Dagali hotell der Prøis, mannen min, og jeg underholder vinterferiegjester med levende musikk, quiz og leker. Før, da alle fire ungene bodde hjemme, var Dagaliferiene nydelige avbrekk der vi fikk kost oss masse sammen. Nå har tre av kidsa flytta hjemmefra, og det føles nakent å være på Dagali uten den store kortspillende og lattermilde gjengen.

Som vanlig klarer jeg aldri å reise noe sted uten å ha minst ett manus i kofferten. Siste retting av bok 11 i Livets lenker er derfor med, men frem til nå har jeg lest sørgelig lite. Har også med et halvferdig manus til sommerens piratforestilling i Telemark, som plagsomt surrer rundt i hjernebarken. På vei opp slalåmbakken kommer jeg på noen riktig kløktige rimfraser til åpningssangen, noe som fører til at jeg må inn i varmestua og låne penn og papir for å få notert det ned før jeg glemmer det.

Søndag 27.02

Det er godt å være hjemme igjen. Kattene Pusa og Pysa har tydelig savnet meg for de smyger seg rundt bena mine og gjør sitt ytterste for å få oppmerksomhet. Jeg fyrer i ovnen, lager en kopp te, klør kjælne katter bak øra, sjekker mail og planlegger den kommende uka som heldigvis ikke har altfor mange avtaler og avbrudd. Jeg er halvveis i skrivingen av bok 15, og bør bruke dagene fornuftig fremover mot innleveringsfristen om to uker. I skrivende øyeblikk forstår jeg egentlig ikke helt hvordan jeg skal rekke alt jeg har satt meg fore denne våren. Jeg elsker høyt tempo, men iblant stiger stressnivået faretruende. For noen år siden endte jeg rett i den berømte kjelleren, så jeg vet at jeg må balansere, men det kan være vanskelig når det en holder på med er det morsomste som finnes.

Mandag 28.2

Hjemmekontordag. Jeg vaser rundt i pysjen, steker en lavkarbopannekake og skrur på PCen.  Noen forfattere er ytterst produktive tidlig på morgenen. Jeg er det ikke. Det går både en og to timer før jeg kommer i gang med skrivinga. Morgentimene brukes til å svare på epost, tulle rundt på facebook og google nyttige og unyttige saker. Jeg oppdager at yngstejenta har sletta meg som venn på facebook, og bruker endel energi på å fundere over hvorfor.

Jeg åpner dokumentet til bok 15 som har nådd 25.000 ord. Siden jeg har vært borte fra skrivinga en hel uke, tar jeg en rask gjennomlesing og en grov oppretting. Mine manus skrives på utpust etter innfallsmetoden, og de trenger derfor flere gjennomganger der setninger slettes, ord byttes ut, gjentagelser fjernes, mens det andre steder må legges til en hel masse for at leseren skal ha mulighet til å henge med. Jeg har også en haug av steder der det står ”sjekk”, som betyr at jeg har tatt en sjanse pga manglende historisk research. Jeg jobber til kl. 23, kun avbrutt av noen lavkarbomåltider og litt vennlig pludder med Veslemøy som kommer fra skolen, der jeg for øvrig konfronterer henne med vårt avsluttede facebookvennskap.

Tirsdag 1.3

Gårsdagens maratondag foran PCen gjør at jeg våkner og er sliten. Jeg retter litt videre i labert tempo før Prøis dukker opp til lunsj. Prøis snekrer for tiden i Svelvik, der vi har kjøpt en liten bygård som er operativ med kafedrift og leilighet. Før sommeren skal den siste etasjen med kontor og to hotellrom være ferdig. Etter lunsj sjekker jeg facebook og ser til min glede at Veslemøy har lagt meg til som venn igjen. Har hun forstått nødvendigheten av å ha meg som venn, eller var det trusselen om å legge til alle hennes venner som mine venner som gjorde utslaget? Jeg kommer i havn med opprettinga, og er endelig klar til å skrive videre.

Klart for øvelse på det historiske spillet ”Den Gode Hensigt” som skal settes opp i august. I kveld er det sangøvelse og jeg gruer litt, for er det noe jeg ikke har peiling på så er det kor. Heldigvis har en av rolleinnehaverne lang erfaring i kordirigering, så jeg setter min lit til god hjelp og støtte i ham. Jeg har i mange år hatt en drøm om å skrive og sette opp et historisk spill, og i år blir det virkelighet. Spillet har handling fra 1811 og inneholder alt en serieroman bør ha: sterke kvinneskikkelser, kjærlighet, helter, skurker, nød og elendighet, men også store doser humor og glede.

Onsdag 2.3

I dag skulle jeg gjerne skrevet masse videre på bok 15, men jeg har kun et par formiddagstimer til rådighet. Jeg skriver 1800 ord før jeg må reise i et møte med May Britt fra Musico, som utgir musikk og lydbøker for barn. Jeg har fem utgivelser på Musico: fire Heksagon-CDer og en lydbok om Henrik Wergeland. Heksagon begynte som barnebøker på Damm, og utviklet seg videre til CDer og teaterforestillinger som Prøis og jeg har reist land og strand rundt med. De siste årene har Heksagon blitt nedprioritert pga serieskrivinga, men nå snakker vi om å lage en juleforestilling basert på boka ”Heksagon og skyggene”.

Torsdag 3.3

Jeg elsker de dagene jeg slipper å dra ut av huset! Veslemøy spør pent om jeg kan stå opp sammen med henne og jeg kreker meg opp, dekker bordet, lager te og trakter kaffe. Etter at Vesle har gått for å rekke skolebussen, blir jeg blir sittende ved kjøkkenbordet og stirre ut av vinduet. Det gir sjelefred å glane formålsløst ut på isflakene og frostrøyken på fjorden. Ute er det kaldt, men uendelig vakkert.

Med kaffekoppen i hånda tusler jeg opp til kontoret mitt. Det blir en lang arbeidsdag. Jeg tar meg kun pauser for å strekke på ryggen. Før kunne jeg sitte åtte timer av gangen foran PCen, men det går ikke lenger. Jeg jobber i tretimersøkter før jeg må bevege meg. På ettermiddagen kjører jeg Veslemøy til stallen og ber en lydløs bønn om at det ikke er noe alvorlig galt fatt med beinet til den tyve år gamle hesten, som har vært halt i to uker nå. Ultralyd er bestilt.

Tilbake fra stallen, er jeg klar for nok en skriveøkt. Jeg holder på til ca kl 20. Dagen har vært produktiv. 7000 nye ord er tastet ned. Det har vært en lang dag, jeg sovner foran teven og våkner av det iltre Skype-anropet fra Tuva, datter nr 2, som er utvekslingsstudent i USA. Vi savner henne skrekkelig. I august sendte jeg av gårde en umoden 17-åring og i juni får jeg tilbake en 18-åring som har lært en del om verden og livet. Det skal bli en fin sommer med alle ungene samlet igjen.

Fredag 4.3

Skal ikke ut av huset i dag heller. Gårsdagens lange skriveøkt straffer seg. Jeg er uinspirert og bruker fem timer på å krote ned totusen ord. Blir sittende et par timer og google på tinglysningens historie, samt Statens Forstvæsen som i 1860 endret navn til Statens Skovvæsen som igjen endte opp som det vi i dag kjenner som Statskog. Finner en del interessant som kan smettes inn i bok 15.

Lørdag 5.3

Våkner før vekkerklokka og skriver to kapitler før de andre i huset våkner. Jeg tilhører de lite sportsinteresserte, men får likevel med meg VM-innspurten på damenes 30 km. Jeg griner en skvett da gullmedaljevinner Johaugs foreldre blir intervjuet. Jeg forsøker å forestille meg treningsmengden, alt arbeidet og foreldrenes iherdige oppbacking som må ligge bak en slik prestasjon.

Blir sittende og skrive utover ettermiddagen og da jeg avslutter har bok 15 nådd 44.367 ord. De 16 første kapitlene, samt det siste, er i boks, så nå mangler kun noen scener midt i som jeg skal kose meg med kommende uke. Jeg må ha verdens beste jobb. Jeg elsker å fantasere om livet, om folk, om steder og hendelser, men jeg skulle ønske at døgnet hadde flere timer, for da kunne jeg kjørt i gang flere prosjekter og rukket over enda mer.