«Det går en bro mot landet bortenfor,

mot en fjern horisont av det skimrende blå.

Du trekkes mot det – dit vil du nå,

men hvorfor kan bare ditt hjerte forstå.»

«Ungbjørka strekker seg mot det himmelske blå,

den har allerede tatt vårkjolen på.

Vårvill elv dusjer dens skrud

og smykker den som en vakker brud.»

Himmel og hav møtes i skinnet,

og bildet etser seg inn i sinnet.

Horisonten er lys du aldri har sett,

Med farger fra Guds egen fargepalett.

Der ute møtes himmelens blå

med ishavets kalde, disige grå.

Sol gjennom skyer gir gullskimmerspill,

Utrolig hva naturen får til.

En samling grå skifer ved en strand,

i tusner av år skjult under vann.

Så steg de av hav – sprukne og grå,

ikke mye å stoppe for å kikke på….

 

Vi haster avsted – så lite vi ser,

for skiferhaugen var noe mer.

Et spill av grått og blått og grønt,

kan skifer være så ufattelig skjønt?

 

Hva ser du  i bildet som ble tatt?

En skiferhaug – eller en skatt?

Hva er vakkert – verd å stoppe ved –

det spørs om din evne – til å se!

Alle bilder: Roald Boge