Sommernovelle av Jane

Man kan ikke få nok lesestoff om sommeren, og derfor har vi gleden av å publisere en sommernovelle skrevet av Jane Mysen, forfatteren av Flammedans. Kos deg med den!

Fornyelsen  – en novelle av Jane Mysen

Jane Mysen

De snakket om hvordan et forhold kunne gå inn i en bakevje der barn og hjem går foran alt, og Jan-Olav nevnte at han hadde hørt at mange forhold gikk dukken fordi kvinnene ofte ga blaffen i hvordan de så ut.

Sunniva lå og tenkte lenge etter at de hadde lagt seg. Var ikke deres eget ekteskap i ferd med å gå i stå? Hun hadde aldri vært særlig flink til å pynte seg. Dongeribuksen var et fast innslag, og selv om hun hadde flere pene topper, var de langt fra moderne. Kunne det være at Jan-Olav ga henne et hint?

Hun la seg over på siden, betraktet den brune hårmanken som lå så gutteaktig uryddig på puten. Jan-Olav var en som kunne kle seg … Han var nødt til det på grunn av jobben, og hun likte å se ham i pene skjorter og bukser, det var klart han gjerne ville at hun også skulle ta seg bedre ut.

Da dagslyset strakk seg inn gjennom glipen mellom gardinene i soverommet, mente hun å ha funnet løsningen. Hun kledde seg med et smil om munnen …

Jan-Olav hadde allerede reist på jobb, og Sunniva fikk fullt opp å gjøre med Andreas som absolutt ville gå i barnehagen med sebrapysjen. Han skrek og hylte, fikk svetten til å sile og humøret til å dale, men etter mye om og men fikk hun nattøyet av ham.

Så bar det av gårde til den larmende barnehagen hvor bestevennen Lise møtte ham med et stort smil. – Ha det, mamma. Han vinket og lo, virket glad for å bli kvitt henne.

Så stod hun der. Foran undertøysforretningen, kikket på de magre utstillingsdukkene med kvinnelige attributter tildekket av blonder, små silkesløyfer og perler i forskjellige farger. Hun tenkte på sitt eget undertøy. Hun hadde aldri brydd seg med slikt, hadde aldri tenkt at hun selv kunne benytte seg av dette kvinnevåpenet i nedgangstider.

Raskt, og med varme i kinnene, gikk hun opp de to brede mursteintrinnene, la hånden om et vakkert dreid messinghåndtak. Bokstavene på det blankpussede vinduet hadde den samme elegante stilen … Snirklende, på en måte smilende, tenkte hun og gikk innenfor.

Det ringte en bjelle et sted i forretningen, og Sunniva stanset opp. Hun registrerte låsens klikk idet døren gikk igjen bak henne, og tok et raskt overblikk.

Hun kvapp til da hun fikk øye på seg selv i det store speilet som stod midt i rommet, for der … midt på det hvite bomullsbrystet lyste en stor flekk med kakao mot henne.

– Kan jeg hjelpe? En gråhåret kvinne tittet frem fra et stativ med nattkjoler. Øynene var nysgjerrige og blå bak et par brilleglass med sort, spinkel innfatning. Nesen var skarp og spiss, og munnens ramme om hvite tenner var rødmalt og smal. Skulle hun bare si at hun ville se seg omkring? Sunniva forkastet ideen og slo ut med hendene. – Hvor skal man begynne?

Kvinnen kom gående mot henne, mager, med en sølvliknende kjole som satt stramt og rakk henne til rett nedenfor knærne. Skoene var sorte og så blanke at man kunne speile seg i dem. Sunniva kikket ned på sine egne skitne joggesko og skulle ønske hun kunne synke noen centimeter ned i gulvet.

– Bh eller truse? Kvinnens stemme skar seg inn til henne.

– Begge deler. Det kom fort og litt nervøst.

– Noen spesiell farge?

– Noe jeg kler, og gjerne litt … Hun trakk pusten en anelse. – Sexy.

Kvinnen målte Sunniva opp og ned. Det var som om hun stirret rett inn i hodet hennes. Sunniva gikk stille etter ekspeditrisen som la etter seg en eim av parfyme.

Sunnivas blikk vandret over halvnakne modellbilder, til bugnende stativer og hyller. Et messingstativ med smykker var satt på disken som var av glass.

– De er en størrelse B?

Sunniva nikket, stirret på de lange, skarprosa neglene som bladde gjennom kleshengere og dyprøde bh-er, før hun trakk ut en med en sort sløyfe midt mellom skålene. – Denne vil kle dem.

Sunniva stirret på det lille tøystykket ekspeditrisen gav henne og nikket. Plagget var nesten vektløst.

– Jeg skal finne en truse som passer til. Kvinnen sendte henne et stivt smil.

Som ved et trylleslag stod Sunniva med undertøyssettet i hånden, på vei til prøverommet.

Da hun endelig fikk på seg de små plaggene, ble hun stående og betrakte seg selv. Var hun virkelig så blek? Og når fikk hun den ekstra kiloen bak på hoftene? Var det i sommerferien?

– Passer det? Ekspeditrisens skarpe stemme tvang henne tilbake til virkeligheten.

– Ja. Hennes egen røst hørtes rar ut, som om den tilhørte en annen. Samtidig tenkte hun at hun burde prøve andre farger, kanskje noe i hvitt.

Men Sunniva betalte, og nærmest flyktet ut fra butikken. Hun trakk et lettelsens sukk idet hun gikk ned på brosteinen. Nå skulle hun gjøre flere innkjøp.

Det var kveld, Andreas hadde lagt seg, og i armkroken hans lå den lille bamsen han alltid hadde vært så glad i. Sunniva smilte mot de runde kinnene og guttenevene som klamret om det lille kosedyret. Lite visste han om voksenproblemer.

Jan-Olav så fotball på fjernsynet. Sunniva kunne så vidt skimte hodet hans over lenestolen. Han merket ikke at hun gikk inn på badet og låste døren.

Hun helte godt i av det nyinnkjøpte badesaltet, nå skulle det ikke spares på noe.

Fornøyd satte hun seg i badevannet, som var litt varmere enn hun egentlig likte. Så hvilte hun hodet mot kanten av karet, prøvde å se for seg hvordan Jan-Olav ville reagere på overraskelsen hennes.

Det var rett før leggetid, og Sunniva beveget seg mye omkring Jan-Olav – mest for å sjekke om han merket hvor godt det luktet av henne, eller om han så hvor dyp utringningen på den nye, kremgule toppen var.

– Jeg går og legger meg. Det var en hektisk dag på jobben i dag, og jeg er sliten. Han slo av tv-en og reiste seg.

– Jeg kommer snart jeg også. Sunniva svelget skuffelsen og fikk det travelt. Jan-Olav pleide å sovne fort når han først var kommet i seng.

Hun følte seg som en fremmed idet hun gikk fra badet i det nye undertøyet. Nå var Jan-Olav nødt til å legge merke til henne.

Han lå på ryggen med lukkede øyne. Lyset fra nattbordslampen la rommet i et blekrosa skjær. Sunniva gikk bort til sengen og brettet dynen til side. Det virket ikke som om han hadde oppdaget at hun var der.

Hun la seg i sengen og krøp inntil ham, kysset ham forsiktig på kinnet. – Sover du, Jan-Olav?

– Mmm, nei … Han gjespet. – Du skal vel ikke lese nå? Jeg sover så dårlig når du har lyset på.

Plutselig ble hun irritert. Hun hadde aldri tenkt over at han var så likegyldig.

– Nei! sa hun bestemt og satte seg opp på knærne. – Jeg slår ikke av lyset før du ser på meg når du snakker.

Han brååpnet øynene, som ble større … Og større. – Det var da som …

Hun sukket oppgitt. Dette ble ikke slik hun hadde planlagt i det hele tatt. Nå gadd hun ikke mer.

– Jeg kjøpte dette i dag. Hun slo ut med hendene og stirret nedover seg selv. – Men du enser jo ikke en gang at jeg er her.

– Du er vakker, sa han ømt.

– Ja, og jeg betalte mye for det … Andreas må vente til neste måned med ny barnehagedress. Plutselig hadde hun gråten i halsen.

– Jeg mener ikke undertøyet. Han trakk henne ned til seg. – Det er det som er inni innpakningen jeg liker.

– Men i går snakket vi om kvinner som ikke pynter seg for ektemennene sine … Sunniva hikstet inn mot munnen hans.

– Men Sunniva, da. Han smilte og ga henne et mykt kyss. – Det gjelder da ikke oss.

– Men jeg trodde …

– Du kan tro hva du vil. Han kjærtegnet ryggen hennes, før han la hånden over bakenden hennes. – Kan jeg få lov til å pakke opp?

– Ja, det kan du. Hun smilte gjennom tårene.

Hånden hans strøk henne over ryggen, løsnet hektene … Så vandret de mot tynne snorer og blonder om fyldige hofter.

– Det er dette jeg elsker, hvisket han litt hest. – Det er dette jeg vil ha.

Ukens mest leste innlegg